For Carla; takke deg for å rive ned mine barrierer og fylle meg med glede av kjærlighet.

Carla, personlig assistent til veiviseren Thomas, satt rolig i sin pinnestol før den store eik skrivebord, organisering papirer og utfører typiske beregninger på Thomas 'private affærer. En mindre enn gjennomsnittet kvinne, hadde hun sin vanlige sorte pumps til tack en ekstra fem inches på høyde henne. Hennes kremet bena fast krysset, accentuating kalven musklene mens hun jobbet, som fører opp til marinen sin blå miniskjørt. En hvit camisole pakket henne øvre halvdel, øvre bånd løsnet for komfort, samtidig avslørende smidig topper hun C-cup bryster. Som vanlig i Midlands, håret ble klippet kort, de mørke strengene krøller lav nok til å dekke bare ørene.

Den tykke eik døren bak assistent skrivebord knirket åpne, Thomas ikke engang bryr å pirke halvparten av hodet gjennom. "Carla, du har sett til alle petitioners?

Uten et blikk, nikket Carla. "Ja, jeg fant ingen med tilstrekkelig grunn til å se deg i dag." Shuffling papirer å passere det øyeblikket av forlegenhet, snudde Carla på mangler resonant klikk på døren lukket på vanlig øyeblikk av gangen. Blikket traff døra akkurat som den lukket. Hun grublet for seg selv over anomali av nøling før de går tilbake til papirarbeid henne.

Thomas var aldri en svært oppmerksomme veiviseren. Hans dyktighet i sin kunst var ikke mer enn gjennomsnittet, den frodige farger og kvalitet Trekk av hans kjortler avsløre hans status blant Wizards of the Third Order. En skikkelig mann, Carla ofte funnet seg å forestille seg ham som Alexander, noen ganger stjeler en berøring mot knokene når du leverer ham papirene, eller børsting kinnet mot hans på sjeldne øyeblikk de kan engasjere seg i en klem eller annen grunn. Mens hun var usynlig for Thomas, hun kunne ikke hjelpe seg selv tenke Alexander i hans sted. Han var en veiviser tross alt, som Alexander, hvor forskjellig kan de bli?

Men hun visste hvor annerledes han var. Deres korte møte to måneder siden avslørte en veiviser til personlig kvalitet rivaling hans berømte evne. Ballen ville vært noe spesielt hadde hun ikke kjøre inn Alexander. Dansen med ham var magisk, selv uten ham kaste en spell. Hans brune øynene stirret inn i hennes mens de danset, blinkende mens han smilte og de samtalte. Det syntes han verket å snakke med noen så lenge det hadde ingenting å gjøre med problemene i verden. De danset uendelige mens hvisket i hverandres ører. Det tok litt nerve å snakke med ham, men Carla hadde nerve, og før lang tid befant seg oppdage de mest umulige ting om ham. Klart han fant henne i samme lys. Hvordan kunne hun glemme hans ord, "Du er en sjelden person, Carla Schoeman." Hun nærmest kollapset på å høre det. Hun ønsket at hun ville ha gjort mer kontakt med ham da. Hun ønsket han hadde kysset henne.

Hun visste at hun kanskje aldri se igjen Alexander. I beste fall vil det være år før han kom hjem fra Westland. Men han besøkte henne i drømmer. Hvordan hun lengtet etter å sove hver natt hvis det bare å se ham og snakke med ham.

Dagene gikk med fryktelig treghet. Måneder senere erklærte Aleksander sin kjærlighet til henne. Det var den vakreste drømmen om hennes liv ...

"Carla? Hun hørte Thomas. Hennes brystet hivde som hennes tanker om at drømmen overveldet henne. Blinker gjentatte ganger, så Carla opp på Thomas, hånden på den doble dører fører ut av kontoret sitt. Et blikk til siden avslørte døren til hans private kontor allerede lukket og låst. "Er alt i orden?" Thomas spurte med mer bekymring.

Carla nikket. "Ja, um var, jeg bare distrahert." Hun rensket halsen og reiste seg brått, hennes stol skraper mot gulvet slik den flyttet tilbake. Samle henne posen og slinging det over skulderen, flyttet hun rundt pulten mot doble dører. Thomas var fortsatt står der og stirrer på henne nysgjerrig. Før hun kunne passere, tok hånden hennes av underarmen. Ikke et jerngrep, men tilsiktet nok, og uvelkomne.